Ingrid Rosendorf Joys (Caritas Norge), Kjetil Furuberg (Norsk Vann) og Andreas Fjeldskår (Tax Justice Norge) Foto: Privat.
Sist oppdatert: 05-08-2026 Kronikk av: Ingrid Rosendorf Joys (Caritas Norge), Kjetil Furuberg (Norsk Vann) og Andreas Fjeldskår (Tax Justice Norge)
Vannberedskap er en kritisk del av totalforsvaret
I denne kronikken advarer representanter fra Caritas Norge, Norsk Vann og Tax Justice Norge mot å behandle vannforsyning som et isolert beredskapsområde.
Erfaringene fra Ukraina viser hvordan angrep på vann, strøm og digital infrastruktur samtidig kan ramme helsevesen, avløp, brannberedskap og hele lokalsamfunn.
Kort oppsummert:
- Kronikkforfatterne mener vannberedskap må behandles som en sentral del av totalforsvaret.
- Erfaringene fra Ukraina viser hvordan bortfall av vann samtidig rammer helse, sanitærforhold, brannvern og hverdagsliv.
- Vannforsyningen er avhengig av blant annet strøm, digitale systemer og fungerende transport- og beredskapsløsninger.
- Forfatterne etterlyser bedre koordinering mellom sektorer, tydeligere ansvar og mer planlegging før en krise oppstår.
- De mener også at kontroll over eierskapet til kritisk infrastruktur må inngå i norsk beredskapsarbeid.
«Når man har blitt angrepet, er det for sent.»
Det sa Ivan Fedorov, guvernør i frontprovinsen Zaporizhzia, i en hilsen til publikum under åpningen av fotoutstillingen WASHinWar på Nobels fredssenter den 26. mars.
Fotografiene i utstillingen er grafiske vitnesbyrd fra Russlands krig mot vann i Ukraina, av noen forskere omtalt som «aquacide».
Fedorov setter det på spissen. Det er selvsagt mye som kan gjøres også etter at vannforsyningen er satt under angrep.
Caritas Ukraina bidro i 2025 til at 80 000 ukrainere nær frontnære strøk fikk tilgang til rent vann, men poenget hans står fast:
Jo bedre vi forbereder oss, jo bedre står vi rustet når trusler blir til virkelighet.
Spørsmålet vi må stille oss er derfor: Hvordan kan ukrainernes dyrekjøpte erfaringer brukes til å gjøre Norge mindre sårbart mot angrep rettet mot vår vannforsyning.
Livsnødvendigheten vi tar for gitt
I Norge tar vi vannet i springen, og et fungerende avløpssystem, som en selvfølge. Erfaringene fra Zaporizhzia, og store deler av Ukraina, viser oss at det bør vi ikke gjøre.
Tetiana Yatsiuk, leder av Caritas Ukrainas WASH-program (vann, sanitær, hygiene) har inngående kjennskap til konsekvensene av målrettede angrep på vanninfrastruktur fra høsten 2022, da Russland begynte å konsentrere seg om å ramme denne typen mål.
Hun oppsummerer det slik: Når vannet forsvinner rammes helsehjelp, sanitærforhold, brannberedskap og hverdagsliv samtidig. Blir vannet borte over tid i et område, er det ikke lenger mulig å leve der.
Det å gjøre hverdagen ulevelig er formålet med denne strategien. Kan det samme skje i Norge?
Vannverk er alltid i beredskap
Norske vannverk er bestandig i en slags høyberedskap. Dersom strømmen går i en time eller to, er det ille. Dersom vannkvaliteten er helsefarlig i en time eller to, kan svært mange bli syke.
Norsk Vann kan forsikre om at sikkerheten ved norske vannverk derfor er god. Isolert sett. Erfaringene fra Ukraina viser imidlertid at angrep sjelden rammer en type infrastruktur alene.
Spørsmålet er hvor godt vi tåler samtidige angrep på vann, energi og annen fysisk- så vel som digital infrastruktur?
Sårbare avhengigheter
Et sentralt læringspunkt er hvor raskt vannforsyningen kollapser når strømmen svikter. Uten strøm stanser vannbehandling og pumping.
Uten vann svekkes sykehusdrift, avløp og brannvern. Krigen i Ukraina demonstrerer at det ikke holder å sikre hvert system for seg. Beredskap må forstås som ett sammenhengende system.
Ukrainske erfaringer viser også at kriser ikke bør håndteres reaktivt. Det som avgjør om systemene holder, er planlegging i fredstid: alternative løsninger, lokal og desentralisert kapasitet, øvelser og tydelig rollefordeling.
Ansvarsfragmentering og kostnadsvegring
En utfordring, i Norge som i Ukraina, er at ansvaret er fragmentert. Vann, energi, helse, sikkerhet og digital infrastruktur ligger i ulike sektorer og departementer. Alle eier litt.
Det fungerer i fredstid, men hva når angrepene kommer?
Når krisen rammer, kan beredskap falle mellom stolene. Samtidig blir beredskap lett nedprioritert i budsjettene. Kostnaden ved beredskapstiltak er synlig i dag, mens gevinsten ved disse investeringene først blir åpenbar når noe går galt.
I Ukraina var det i mange tilfeller sivilsamfunnet som først fylte tomrommet da systemer brøt sammen, fordi de kunne handle raskt, lokalt og pragmatisk.
Det taler for å involvere sivilsamfunnet tettere i norsk beredskapsplanlegging.
Erfaringene fra pandemien, der norske sivilsamfunnsorganisasjoner bidro på mange ulike måter, er verdifulle å ta med inn i beredskapsarbeidet.
Eierskap og kontroll
Tax Justice har pekt på et annet nøkkelspørsmål: Hvem eier den kritiske infrastrukturen?
I Norge mangler vi fortsatt full oversikt over reelt eierskap til deler av strøm-, energi- og annen samfunnskritisk infrastruktur.
Skjult eierskap og finansielt hemmelighold er ikke kun et økonomisk problem, men i høyeste grad også en sikkerhetsutfordring. Beredskap handler også om kontroll og åpenhet.
Norge har fortsatt tid. Å følge Fedorovs råd om å være beredt betyr å investere mer i vannberedskap, bedre eierskapskontroll og sterkere sektorovergripende koordinering.
Erfaringene fra Ukraina minner oss om en enkel, men grunnleggende sannhet: Vannberedskap er en kritisk del av totalforsvaret.
Vil du ha nyheter fra bygg, VVS, VA og AI rett i feeden din? Følg oss på LinkedIn eller Facebook:
Kronikkforfatterne mener Norge fortsatt har tid til å redusere sårbarheten i vannforsyningen, men at beredskapen må planlegges på tvers av vann, energi, helse og digital infrastruktur. Alternative løsninger, øvelser, tydelig ansvarsfordeling og bedre oversikt over eierskapet til kritisk infrastruktur trekkes frem som sentrale tiltak.