Koronapandemien har synliggjort det svært mange opplever som opprørende: kynisme, smittefarlig innkvartering – og ikke minst svindel. 2020 ble et år der vanlige folk i større grad har blitt oppmerksomme på hva arbeidsfolk har blitt utsatt for, sier Lars Mamen, daglig leder i Fair Play Bygg Oslo. Foto: Håvard Sæbø, LO Media
Sist oppdatert: 25-04-2021 - Skribent: Nina Campano Elset, på oppdrag av Fair Play Bygg Oslo
A-krim brutaliserer arbeidslivet og fornedrer mennesket
– A-krim har store kostnader – langt større enn bare tap av skattekroner. Privatpersoner, bedrifter og byggherrer sender penger inn i kriminelle miljøer, for å gjøre billige innkjøp. Nå må vi erkjenne problemet, og at vi selv kan gjøre mye for å bli kvitt a-krim.
Det sier Lars Mamen – daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn – i åpningsinnlegget sitt under årskonferansen for 2021.
Fair Play Bygg jobber for å synliggjøre omfanget av arbeidslivskriminalitet og dokumentere lovbrudd i bransjen. I kampen mot a-krim, har de sendt inn tips til offentlige tilsynsmyndigheter, hjulpet enkeltmennesker med å tørre å stå fram, og vært med på å jobbe for lovendringsforslag.
– Det er svært gledelig at regjeringen kom med lovframlegget om å forby lønnstyveri, og at det nå sidestilles med annen tyveri. Lønnstyveri er også et godt ord for det: for der det er en tyv, er det også en som profiterer på at arbeidsfolka ikke får den lønnen de skal ha.
I 2020 sendte Fair Play Bygg inn 230 varsler i Oslo-området om a-krim til offentlige etater – og til sammen 683 varsler på landsbasis. Om lag to tredjedeler av tipsene omhandler svart arbeid, ofte i kombinasjon med ulike former for lønnstyveri eller sosial dumping.
I tillegg har også varslet om nettverk, vold, ID-tyveri, falske dokumenter, trusler, elendige boforhold og smittefare.
– Det er viktig å være klar over at a-krim ikke bare er tall og statistikk, men at det handler om mennesker.
Karantenebrudd og usaklig oppsigelse
For før noe annet – før åpningsinnlegget, gjester og debatter – åpnes årskonferansen med historien til Jose Luis Coelho, som Mamen omtaler som en av deres viktigste kilder fra 2020.
Jose jobbet for CMS Bygg i fjor, og forteller om en bedrift som ikke respekterte koronareglene; arbeidere reiste inn fra Portugal, Polen og andre land, og gikk rett i jobb uten karantene. Sjefen påpekte at om de ønsket karantene, måtte de betale for det selv.
– Han sa flere ganger til mine portugisiske kollegaer at han ville kaste dem ut hvis de ikke gikk på jobb, fordi han ikke var villig til å betale losji for arbeidere som ikke jobber.
I perioder jobbet de også minimum 15-16 timer om dagen (normalen var minimum 9 timer), og Jose husker et tilfelle av å jobbe over 30 timer uten søvn, i tillegg til å måtte kjøre med firmabilen uten hvile.
– Etter fire uker begynte jeg å merke konsekvensene av dette; jeg kunne ikke sove, jeg ble lett irritert, og jeg følte meg svak.
Det var brutalt, helt voldsomt. 25. mai faller Jose og brekker skulderen sin. Mot slutten av august får han en ny skade i den samme skulderen av å bære for mye vekt – igjen fordi sjefen ba ham om å gjøre det.
– Han begynte på en måte å skape konflikt med meg, hele tiden. Jeg følte at hvis jeg ikke gjorde som han sa, eller ikke anerkjente ham som sjefen, ville jeg bli kastet ut.
-Etter operasjonen min for skulderen, fikk jeg sparken helt uten advarsel og 20. november ble jeg kastet ut av huset – også der uten noe som helst varsel.
Pandemien har synliggjort problematikken
Jose sitt tilfelle ble først omtalt i Dagsrevyen tidligere i år, og handlet i utgangspunktet om koronasvindel i byggebransjen. Etter nærmere gransking, så man at bedriften hadde mange andre problemer knyttet til sosial dumping, underbetaling og arbeidsmiljø.
– Jeg blir forbannet av å se den uretten folk har blitt utsatt for. A-krim brutaliserer arbeidslivet og fornedrer folk.
Mamen sier videre at koronapandemien har synliggjort det svært mange opplever som opprørende: kynisme, smittefarlig innkvartering – og ikke minst svindel. 2020 ble et år der vanlige folk i større grad har blitt oppmerksomme på hva arbeidsfolk har blitt utsatt for.
Den andre historien fra arbeidslivet som blir vist under konferansen, handler om Lucas – en arbeidstaker fra Polen, som har blitt utnyttet av en annen polsk mann med et norsk firma, der de har jobbet langt under minstelønn mot kontant betaling. Tilfellet blir omtalt som en typisk sak og som nedslående vanlig.
Fikk aldri kontrakt
Lucas er ambulansearbeider i Polen, og kom til Norge i februar i fjor for å bo med kjæresten sin. Han postet et innlegg på Facebook om ønske om arbeid i Norge, og fikk svar fra en som gikk med på å gi ham en sjanse.
Lucas har tidligere erfaring fra byggebransjen, og de blir enige om å sette ham på prøvebasis for det første prosjektet, før han skulle få en kontrakt senere. Mange løfter ble gitt, men etter fem måneder hadde han fortsatt ikke fått kontrakt.
– Jeg fikk heller ingen lønnsslipper og måtte skrive timer på et ark, og hvis jeg fikk penger var det kun kontant – kun svarte penger. Jeg jobbet i Oslo og omegn; jeg jobbet for en kjent journalist som bodde i Sandvika og en advokat for et stort oljeselskap på Smestad.
-Så det var også privatpersoner som ville renovere husene sine, men overalt fikk jeg kun svart betalt. De gjorde det de kunne for å ikke betale skatt og jukse litt, og lagde falske fakturaer med for små beløp – det var nok bevisst.
Sjefen forteller Lucas at han skal få kontrakt så snart han har fått et D-nummer – et midlertidig identitetsnummer. Men et D-nummer kunne han ikke få uten kontrakt.
– Det var bare løgn i begynnelsen, så kom koronaviruset og alt stengte. Hele tiden unnskyldte han seg med at Skatteetaten var stengt. Dette sa han til begynnelsen av juli, og i mellomtiden ansatte han en ny arbeidstaker, også uten kontrakt.
Lucas har heller ikke fått utbetalt alle pengene han har krav på og sjefen skylder ham nærmere 30 000 kroner for de siste to månedene. Han sier at han har prøvd å få juridisk bistand for lønnskravet, men at beløpet det er snakk om er for lavt til at advokatfirmaene er interesserte i saken.
Jose og Lucas får nå rettslig bistand etter hjelp fra Fair Play Bygg. I likhet med Lucas har Jose et høyt lønnskrav til arbeidsgiver, og venter nå på svar.
– Bare i overtid skylder bedriften meg over 50 000 kroner. Vi har gitt ham et tilbud om å utbetale overtid og utgifter til hotell, siden han kastet meg ut av leiligheten på ulovlig vis.
-For å være ærlig, så forventer jeg ikke at han går med på å betale, men hvis ikke, må vi ta det til retten.
Skjult vold og underrapportering
Mamen ønsker å vektlegge de store menneskelige kostnadene det har for arbeidstakere som blir utsatt for lignende historier.
– De mister selvrespekten og troen på samfunnet når myndighetene ikke tar tak og hjelper. Mange av dem som vi hjelper videre, har prøvd alt og kommer ingen vei.
– Det er iallfall nytt med loven som er framhevet nå, at Arbeidstilsynet med hjemmel i den loven kan kreve etterbetaling – det har man ikke hatt før. Men så gjenstår det å se hvordan det blir fulgt opp og hva som er foreslått i budsjettet, og om det kommer mer ressurser.
Mamen tror også at det oppleves svært belastende for mange av arbeiderne å si ifra om hva de opplever, fordi det er vanskelig for dem å opptre som sårbare.
– Dette er staute, tøffe bygningsarbeidere – ingen ønsker å si at de ble skremt av sjefen sin fordi de ble truet.
Han tror det derfor er en betydelig underrapportering av vold, og at svært mange tilfeller går under radaren.
– Du mener at det er skjult vold, rett og slett? spør konferansier Hilde Sandvik.
– Ja, det tror jeg. Det er kanskje ikke synlig for alle, men der ute i det virkelig mørke arbeidslivet er det brutalt, med vold og trusler.
-Senest forrige uke sendte vi inn et varsel om payback – altså en form for lønnstyveri hvor arbeiderne ble tvunget til å ta ut store beløp i minibanken og betale tilbake til sjefen.
-Det er ingen som gjør det her frivillig, så det er tydelig at det ligger trusler bak.
Lav sanksjonsrisiko
Pål Andresen Skaufjord fra Arbeidstilsynet, deler Mamens overbevisning om skjult vold i arbeidslivet.
– Man ser veldig mange indikasjoner på grov utnyttelse, og mennesker som opplever betydelig utrygghet overfor arbeidsgiver. Det er også en slags logikk bak det: at vi har såpass høyt lønns- og kostnadsnivå i Norge, gjør at det er fryktelig mye penger å tjene på å utnytte sårbare aktører i arbeidslivet. At vold er et element her, er jeg helt overbevist om.
Skaufjord tar videre for seg utfordringer og forbedringspunkter. Han legger vekt på at det må – i korte trekk – ikke lønne seg å være kriminell i arbeidslivet.
– Vi trenger raskere og lett anvendelige forvaltningssanksjoner. Tjener man for eksempel ulovlige penger på å leie ut farlige boenheter, bør de pengene kunne inndras raskt og forutsigbart. Her er det dessverre lav kontroll og sanksjonsrisiko.
Innkvarteringskontroller har nemlig belyst flere kritikkverdige tendenser, og forsterket hypotesen om at det spesielt i Oslo og omegn eksisterer et betydelig svart leiemarked – som utnytter arbeidstakere med begrenset nettverk og økonomiske midler.
Noen bor ulovlig på byggeplasser og brakkeanlegg, eller på loft og i kjellere – der det foreligger brudd på plan- og bygningsloven.
– Det å kunne følge opp dette, krever da et tett, tverretatlig samarbeid, men et tverretatlig samarbeid har hatt sine problematiske sider, og blitt vanskeligere grunnet Personvernforordningen (GDPR), som trådte i kraft i Norge i 2018. Selv det å skrive en felles rapport, får de ikke lov til lenger.
– Når det gjelder å dele kunnskap, har det blitt vanskeligere grunnet uavklart koordinering opp mot taushetsplikt i de ulike etatene, og lover mot utveksling av informasjon og filer.
A-krimsentrene og problematisk taushetsplikt
I kampen mot arbeidslivskriminalitet har man a-krimsentrene som et tverretatlig samarbeid gjennom felles innsats fra flere offentlige myndigheter. Arbeidstilsynet, Skatteetaten, Arbeids- og velferdsetaten og politiet, jobber sammen for å identifisere kriminelle nettverk, trender og være synlige i markedet og gjennomføre kontroller.
Informasjonsutveksling mellom etatene er essensielt for dette arbeidet i a-krimsentrene, men streng taushetsplikt mellom etatene vanskeliggjør dette. I et av lovforslagene som regjeringen har lagt fram, skal det gjøres lettere å kunne jobbe tverretatlig og utveksle informasjon.
Torbjørn Røe Isaksen, arbeids- og sosialminister for Høyre, innrømmer at det har tatt altfor lang tid å sørge for at etatene kan dele den informasjonen som er nødvendig, men meddeler at dette fokusområdet nå går framover i full fart.
– Arbeidet ledes av justisdepartementet, og man jobber for fullt med å kunne lage de nødvendige forskriftene og regelverk rundt dette. Så dette er noe vi håper å få på plass så raskt som overhodet mulig.
I debatten om regjeringens strategi mot a-krim, møter han Arild Grande fra Arbeiderpartiet.
– Mye i det som er lagt fram er jo bra, og det er ting som både fagbevegelsen, arbeidsgivere – og ikke minst vaktbikkjene i arbeidslivet som Fair Play Bygg – har bedt om i mange år.
-Det vi ser gjennom eksempler som nevnes her i dag og har sett på feltet, er at kriminelle alltid ligger noen hakk foran, og at de politiske prosessene ikke er raske nok til å reagere og være på hugget så mye som jeg tror vi alle sammen skulle ønske.
Videre påpeker Grande at å vedta det svenske regelverket bør være veien å gå for å rydde opp i uklarheten om taushetsplikt: i Sverige har man opphevet all taushetsplikt mellom aktørene som jobber ved a-krimsentrene.
Til tross for regjeringens nye lovforslag, frykter Grande at det fortsatt vil være tvil om hvorvidt man har grunnlag for å dele informasjon, fordi det har med personvern å gjøre.
– I et felt der folk er så redde for å gjøre feil, frykter jeg at det blir en begrensende faktor. Jeg mener også at det burde ha ligget en informasjonsplikt i det her, sånn at man ikke bare skal vurdere hvorvidt man skal dele informasjon, men at man også har en plikt til å dele den.
Politiet må mer på banen
En problemstilling som også tas opp flere ganger under konferansen, er politiets rolle i a- krimsentrene. Skaufjord fra Arbeidertilsynet er klar og tydelig i sin tale på at politiet må få spille en sentral rolle i a krimsamarbeidet – spesielt når det kommer til å stanse pågående lovbrudd som de andre etatene avdekker.
– Vi i Arbeidstilsynet kan jo også stanse farlige pågående arbeid når det utgjør en fare for arbeidstakeres liv og helse, men vi kan ikke stanse arbeid knyttet til ulovlig økonomisk aktivitet, skattesnusk, pågående svart arbeid, utnyttelse og så videre.
-Der må politiet få lov til å være en sentral samarbeidende aktør – det har de også utmerket kompetanse på.
Skaufjord fremhever at det fins mange dyktige og drevne politifolk innenfor a-krim i Norge, som har innarbeidet effektive rutiner og metoder, men at de per i dag ikke får spille en sentral rolle i det operative samarbeidet.
– Dette er grunnet uavklarte hjemler, det være seg politilovens paragraf 7, eller i det hele tatt få lov til å delta på a-krimkontroller. Så der er det unektelig et behov for å etterleve det som alle mer eller mindre er enige om, og som også er skriftlig nedfelt som en del av regjeringens handlingsplan mot a-krim.
-En ting er at alle vil ha slutt på a-krim, men det må etterleves i praksis.
Arild Grande hevder at en understreking av politiets rolle gjennom paragraf 7, ville ha kunnet fjernet denne tvilen om politiets delaktighet.
– Allerede i 2017, ba vi om at politiloven paragraf 7 skal understreke politiets hjemler til å delta på operasjoner og kunne være med ut på byggeplassen. Det som skjer nå er at det sprer seg en usikkerhet og en avventende holdning, noe som gjør at vi mister svært verdifull tid, mens politiet må stå utenfor aksjonene.
Oppfordring til samfunnet og 0-visjon
De fleste av varslene Fair Play Bygg Oslo sender inn er fra privatmarkedet, men det er fortsatt en betydelig andel tips også fra proffmarkedet.
Røe Isaksen sier at altfor mange tar for lett på det å kjøpe svart arbeid, og viser til historien om Lucas tidligere i konferansen.
– Historien Lucas fortalte her, er dessverre altfor deprimerende vanlig. Selv om vi vet at tallene på de som sier at de kjøper svart arbeid går ned, så er det likevel altfor mange.
På spørsmålet om hvor stort omfang det er av privat innkjøp av a-krim, svarer også Mamen at det dessverre utgjør veldig mange.
– Det er privatpersoner fra alle samfunnslag, men det er særlig opprørende når det er de som ellers har god økonomi og ressurser, som burde greie å unngå dette. Og vi har jo avslørt at det er noen næringslivstopper og advokater som gjør dette her.
– Nå blir jo heldigvis denne typen utnytting straffbart, og da er det ekstra viktig at politiet følger opp, får nok ressurser, og prioriterer dette kriminalområdet.
Avslutningsvis sier Mamen at han har troen på å tenke stort, og at vi er nødt til å ha visjoner.
– Fair Play Bygg Oslo og omegn, inviterer nå organisasjonene, bedriftene, bygningsarbeiderne, politikerne og byggherrene, til å dele vår 0-visjon om a-krim. Dette kan vi oppnå – og det må være mulig å oppnå – først i proffmarkedet, og så i privatmarkedet.
Mamen framhever at a-krim kan unngås og bekjempes, men ikke om alle skylder på hverandre
– Alle må ta det moralske, politiske og sosiale ansvaret. Det nytter ikke å bare kjøpe inn billigste pris, og deretter rituelt vaske hendene – eller skal vi si sprite hendene – som selveste Pontius Pilatus.